|
Review
Sist gang Robin Proper-Sheppard – eller Sophia, som det står
på platene hans – var i Oslo, var vinteren 2001. Da spilte
han på So What i anledning livealbumet ”De Nachten”.
Denne gang er ”People are like seasons”, det første
studioalbumet siden ”The infinite circle” (1998), ute i
hyllene, og Robin gjør en såkalt "showcase"
på Mono.
Mono er utsolgt og stappfullt, og når Sophia, her representert
ved Proper-Sheppard og piano-mann Will Foster går på scenen,
blir det helt tyst. Jeg tror faktisk jeg nesten aldri har opplevd
et så eksemplarisk publikum. Bortsett fra han som uheldigvis
veltet et tomt glass som sto på gulvet, og et par mobiltelefoner,
var det helt, helt stille.
Bortsett fra da vi klappet og lo av historiene til Robin, selvfølgelig.
Robin snakker nemlig mye mellom sangene. Et eksempel er historien
om da han spilte ”Desert song no. 2” på et radioshow
i Amsterdam, røyk en streng i den mest bråkete delen
og ble så sinna at han knuste gitaren. Gitaren kom i skade for
å treffe ei jente som var der for å se på, men som
han sa: ”In my ripe old age, did I go ’well, fuck it? No,
I was like ’oh, I’m sorry’”.
Og bortsett fra da Sophia spilte musikk, selvfølgelig.
Gruppa åpner med nydelige ”I left you”, som skaper
en slags sammenheng, siden den finnes på både ”De
Nachten” og ”People are like seasons”. Og når
”If only”, som er på både ”The infite circle”
og ”De Nachten” er neste låt, har vi fått en
slags Sophia-historisk innramming og innledning på konserten.
Og siden ”If only” er en av mine favoritt-Sophia-låter,
var jeg vel egentlig solgt allerede da.
Jeg er veldig glad i stemmen til Robin Proper-Sheppard. Det er den
type stemme som kan få deg gjennom dype depresjoner. Det er
den type stemme som kan synge ”Oh, I left you, ’cause it
seemed to hurt us less than if I stayed” så man tror på
det.
“Desert song no. 2” var også ganske utrolig superfin.
Det samme var ”Fool” og ”Swept back” og flere
andre. Det er noe med de tilsynelatende små og forsiktige låtene
som i løpet av noen minutter vokser seg store, nærmest
monstrøse og renser hele hodet mitt for alle andre elektriske
impulser enn de skapt av lyden som registreres gjennom trommehinne,
hammer, ambolt og stigbøyle.
Så hva var det som ikke var så bra?
Det er nødvendigvis noe litt begrensende i formatet vokal,
gitar og piano. Platene har mye instrumentering som ikke kan gjenskapes
så enkelt. Jeg tok meg selv i å ville synge annenstemme
og nynne strykerarrangement, og jeg syntes også jeg så
at Robin helst ville hatt en fyr på trommer og en på bråkegitar
i noen partier. En annen ting er at lyden aldri ble så ”loud
and dirty” som han ba om. El-pianoet var litt for høyt
etter min smak, og gitaren kunne godt ha vært en del høyere.
Men det er jo for så vidt en bagatell. Og så hadde jeg
gjerne sett at de avsluttet med ”The river”.
Men når Sophia runder av med å spille sin supre versjon
av John Lennons "Jealous guy" og en halvferdig, ny låt
helt til slutt kan man jo ikke være misfornøyd.
Vi gleder oss til Sophia kommer på ”ordentlig” turné
i mars.
Morten Krane, www.pstereo.no
Setlist
(not in correct order..)
is it any wonder
so slow
if only
the sea
ship in the sand
I left you
jealous guy
swept back
fool
desert song no. 2
swore to myself
another trauma
new song (probably 'razor blades')
|